”Nils Apeland? Er du sønn av din far?” spurte Kåre Valebrokk da jeg traff ham første gang. Han kjente faren min, Nils Magne Apeland, en av Norges PR-pionérer.

– Jeg kunne gjerne tenke meg å lese om hva du lærte av faren din. Han var jo en dyktig journalist og kjent PR-mann, sa min venn Trond Heggelund en gang. Pappa døde da jeg var 18, men jeg tenker ofte på ham. Her er noen små glimt fra hans og vårt liv, og hva jeg har lært av ham.

Pappa var Stavanger-mann. ”E´det någen fra Stavanger her? Har me´ det ikke kjekt?” pleide pappa å si. Jeg syntes det var pinlig, men pappa var stolt av sin hjemby. Moren døde da han var 12. Enkelt kan det ikke ha vært, men pappa var en aktiv gutt og klarte seg fint. En sommer under krigen syklet han til Oslo for å bli sosialøkonom.

Der fikk han snart en ny utfordring. Tyskerne omringet Universitetet i november 1943, samlet studentene i aulaen og proklamerte at de nå var i tysk fangenskap. Tysk faenskap! 1200 norske studenter ble sendt med dødsbåten Donau til Tyskland og videre i kalde ku-vogner til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Nazistene ville omvende de unge til den ariske lære. Pappa bearbeidet det han opplevde ved å ta dagboknotater på dopapir.

Høsten 1944 ble studentene sluppet fri, blant annet takket være press fra svenskene. Like etter skrev pappa Fra Aulaen til Buchenwald – blader fra en students dagbok, den første boken på norsk fra de tyske fangeleirene. Ikke mange 22-åringer gir ut bok. Pappa gjorde det. Av det lærte jeg å ikke bare tenke på det, men å gjøre det. Og at det beste er å være først ute.

Pappa hadde presseblod. I studietiden startet han studentavisen ”Stimulator”, sammen med sosialøkonomen Preben Munthe. Journalistikken ble hans karrierevei. Han skrev raskt, med et enkelt språk. Etter journalistjobber ble det redaktørstillinger i Aftenposten og Norges Handels- og Sjøfartstidende, som Kåre Valebrokk senere døpte om til det mer moderne Dagens Næringsliv.

Jeg traff den gamle ølhunden Valebrokk en gang, og rakk ydmykt fram hånden. ”Apeland? Er du sønn av din far?” smalt det mykt. De lignet på hverandre de to. To høflige herrer med presseblod i årene. Men Kåre røykte 60 Teddy om dagen. Pappa bare 40 South State uten filter.

Jeg lærte å skrive av pappa. Jeg husker han satt på arbeidsrommet sitt om kvelden, med reiseskrivemaskinen i fanget. Der hamret han ned artikler og pressemeldinger. Pappas fingre på tastaturet og valsen som ble slått tilbake når det var slutt på linjen, er lydsporet jeg ofte sovnet til som barn.

Jeg startet min første avis i 4. klasse. Senere var jeg redaktør for skole- og speideraviser og skrev metervis med artikler. Jeg fikk også prøve meg som journalist i Budstikka og lokalradioen. ”Si det enkelt”, sa pappa. Det har blitt et mantra for meg når jeg skriver.

Pappa var PR-mann. På 50-tallet kom de første kommunikasjonsjobbene i Norge. Pappa fikk en av dem, som informasjonssjef i Norges Eksportråd. Dette var før oljen, men mineraler, fiske og skipsfart var viktige bærebjelker i norsk økonomi. Pappa informerte om dette. Men han ville ut, og søkte jobb i et gruveselskap i USA. Så mens rocken kom til Norge dro pappa til Amerika med hatt og frakk. Gruveselskapet gikk imidlertid konkurs, og pappas jobbdrømmer ble knust. Han gikk til sak, vant og fikk erstatning.

Pappa reiste likevel ikke hjem. Han brukte pengene på å reise rundt i USA og intervjuet amerikanske ledere om PR, blant andre IBMs Thomas Watson jr. og John Hill, som grunnla PR-byrået Hill & Knowlton. Intervjuene ble kilder til boka Public Relations i USA, som kom ut i 1960 og var Norges første bok om PR. Hva lærte jeg av det? Å gripe mulighetene, selv når ikke alt går som det skal.

Pappa var nysgjerrig. Familien jeg vokste opp i var ikke spesiell på noen måte. Vi bodde først i en blokk på Skøyen og senere i et rekkehus med en liten hage i Bærum. Vi hadde katt, en rød Fiat og sommeren tilbrakte vi barbente i en hvitmalt hytte på Larkollen.

Broren min og jeg gikk på fotball og speider og syklet eller gikk dit vi skulle. Jeg husker også at vi alltid hadde mye å lese på hjemme. Leksikon, blader, bøker og aviser. Om morgenen lå det alltid tre aviser på bordet, så jeg ble tidlig en ivrig avisleser. Arbeiderbladet var mitt førstevalg.

Jeg leste også i puppeblader. Pappa hadde nemlig kontor hos reklamebyrået Ervaco på 80-tallet, og reklamebyråer får som kjent ukeblader gratis. Så hver uke kom han med en stor pose blader – også Alle Menn. Så jeg fikk lest mye om damer, krig, krim, narkotika og terrorister.

Jeg tror pappa tenkte at det var like greit for oss guttene å få med seg mangfoldet. Tilgangen på et bredt spekter lesestoff hjemme har påvirket meg og mine interesser. Pappa lærte meg å være nysgjerrig. Å oppsøke kunnskap, lese og spørre. Det har hjulpet meg mye i PR-faget, som krever at du er godt orientert, og raskt kan sette deg inn i nye saker.

Pappa lærte meg også viktigheten av et godt bilde. Når han arrangerte pressekonferanser og lignende på 70- og 80-tallet, leide han inn de samme fotografene som Se & Hør brukte. ”De tar gode bilder raskt”, smilte han lurt. Min første deltidsjobb var å pakke og sende ut pressemeldinger og bilder til landets 165 aviser. Det tok en kveld. I dag kan du gjøre det samme med et par museklikk.

Som far så sønn. I 2007 ga jeg ut Det gode selskap, Norges første bok om omdømmebygging. Jeg var først ute. Jeg grep en mulighet. Jeg skrev enkelt, og boka hadde mange gode bilder. I innledningen til boken står det: ”For pappa, som ga meg inspirasjon.”